Den Guddommelige Liturgi

Manus fra katekumenundervisning, holdt lørdag 24. februar 2024.

Tema i dag er Den guddommelige liturgi. Det er kirkens hovedgudstjeneste som og feires først og fremst søndag formiddag og alltid er en nattverdgudstjeneste Den feires alltid om morgenen eller formiddagen og bør være avsluttet før kl 12. Grunnen til det er at søndagen er dagen hvor vi feirer Kristi oppstandelse og oppstandelsen skjedde om morgenen. På russisk er navnet på søndagen oppstandelse: Voskrenie. Den guddommelige liturgi er således en oppstandelsesgudstjeneste

Vi kan feire liturgier på formiddag hverdager når vi feirer en av de 12 festene eller helgendager osv. Men hovedregelen er at Den guddommelige liturgi feires på søndager som er oppstandelsesdagen. I Den store fasten feires en kveldsliturgi, men med nattverd som er innviet søndagen før og oppbevares i kirken  og heter således Forutinnviede gavers liturgi. Vi kan kun feire liturgi en gang per dag. I noen kirker har man flere altre og kan da feire flere ganger, men altså ikke mer en gang per alter og alle på formiddagen.

I vår kirke står vi under hele gudstjenesten. I noen kirker har man stoler og benker som i greske kirker. Det fører til at man ofte blir sittende når man skal stå. Folk vet ikke helt når man skal stå. Som hovedregel kan man si at man alltid skal stå under bønnene, evangeliet og under hele nattverds-bønnene. Når nattverden er innviet skal man stå resten av liturgien. Man kan sitte under antifonene og prekenen. Hvis man har helseproblemer eller er kun på besøk, kan man sitte etter behov.

Vi bruker kun gjæret/syret brød i nattverden. Det er tegnet på den nye pakt. Usyret brød som brukes i katolske kirker og kirker som har sprunget ut av den katolske som den lutherske, er et tegn på den gamle pakt og blir ikke brukt. Nattverden mottas skje med brød og vin sammen. Det er sannsynligvis av praktiske årsaker da man ikke har diakon i alle menigheter som kan dele ut brød.

 

DET HELLIGE MYSTERIUM

Liturgien har sin opprinnelse i Jesu nattverd med disiplene hvor han feiret en jødisk gudstjeneste. Liturgien er en ihukommelse av Jesu død og oppstandelse. Det sentrale i liturgien er innvielsen av det hellige mysterium som nattverden er. Det er en transformering av brød og vin til det guddommelige Kristi legeme og blod. Hele liturgien bygger opp til mottagelse av nattverden. Formålet er helliggjørelsen av de troende som gjennom dette hellige mysterium mottar forlatelse for syndene og ved det innlemmelsen i Det himmelske kongedømme. I Den guddommelige liturgi er som et toppunkt eller endepunkt på den helliggjørelse som vi alle er kalt til. I nattverden skjer den endelige forening mellom mennesket og Gud. Men fordi vi fortsetter å synde må vi igjen og igjen motta dette hellige mysterium.

Derfor er også forberedelsen til nattverden så viktig.  De troende skal forberede seg til å delta i nattverden gjennom forberedelsesbønner, lesning fra Bibelen, særlig Davidspsalmer, faste og skriftemål. Dette skjer før man kommer til kirken, før og under liturgien. Det er krav om total faste helst fra midnatt, men man får innta nødvendige medisiner med vann. Men all lettelse i fasten før nattverden skal tas opp med presten.

Kirken forventer at de troende forbereder seg før de mottar nattverden. Hvis ikke kan det, bør man avstå å ta nattverd slik at man ikke tar imot det hellige uverdig. Problemer i forberedelsen bør man ta opp med presten.  Den viktigste forutsetningen for å kunne motta nattverden er at man er døpt og krismert inn i Den ortodokse kirke, men også at man har gjort sitt ved å alvorlig arbeide i sitt eget liv gjennom å leve som en ortodoks kristen så godt man kan. Det hellig mysterium som nattverden er, krever at man er forberedt. Denne forberedelse skjer også etter man har kommet til kirken ved å be bønner, tenne lys og skrifte. Forberedelsen fortsetter under liturgien frem til man mottar nattverden.

Denne forberedelse skal rense oss og gjøre oss istand til å motta hellighet i møte med Gud.  Denne helliggjørelsen i forberedelsen skjer på flere måter. Bønnene henleder vår oppmerksomhet mot Gud og gjør oss mottagelige for tilgivelse av våre synder. Ved å lese psalmer gjør at Gud ser med blide øyne på oss som gjør forsoning mulig. Lesning fra Bibelen viser oss Guds kjærlighet overfor oss men også alvoret i Guds rettferdighet og dom. Dette gjør oss, både folk og prester bedre i stand til å motta de hellige mysterier som altså er formålet med Den guddommelige liturgien.

Som jeg nevnte, også under hele Den guddommelige liturgien forbereder vi oss til å motta nattverden. Vi ber bønner og ber Gud forbarme seg over oss, vi synger Davidssalmer om Guds komme til oss som en forberedelse til å motta Gud. Vi leser fra Bibelen både Paulus brev og evangeliet. Presten preker over hvordan vi skal leve som troende som også er en forberedelse til å motta nattverden. Vi ber trosbekjennelsen som er en essens av hva vi tror på. Det er en bekjennelse, et trosuttrykk ikke først og fremst en teologisk utlegning. I nattverdbønnene ihukommer Guds frelsesverk fra tidenes begynnelse gjennom den gamle pakt   frem til Kristus. Vi ihukommer Kristi gjerning i historien og overfor oss og vi bøyer oss til marken når Helligånden tar bolig i brød og vin og forvandler det til sitt legeme og blod.

 

KIRKEN

For å få den fulle forståelsen av hva Den guddommelige liturgien er, må vi snakke litt om kirkeforståelsen. Kirken betegner jo en bygning gjerne med tårn eller kuppel, eller det kan også betegne menigheten, de som er medlemmer. Når vi sier Hellige Hallvard ortodokse kirke så kan betydningen være menighet. Men dette er kun en begrenset betydning av hva kirke er. Vi kan si at kirken er Guds rike på jorden og da får kirkebegrepet en dypere betydning. Da er kirken et himmelsk og jordisk kongerike med Gud som konge. Men vi må si noe mer utdypende om Kirken.

Det vi kan si er at Kirken har vært til fra tidenes morgen, fra evighet og til evighet, like lenge som Gud har vært til. Kirken er der hvor Gud er, har vært og i kommende tider. Kirken er uten begynnelse og ende. Kirken er der hvor Guds visdom er. Vi kan si at Kirken er paradiset, det sted vi er ment å leve sammen med Gud. Når vi lever i paradiset lever vi med Gud. Og Kirken på jorden i betydningen menigheten er en del av dette paradiset. Vi er som troende del av paradiset. Når vi tilber Gud er vi i paradiset. Guds rike og paradiset er uttrykk for det samme, der vi er ment å leve og hvor vi også i dag som troende lever.

Adam og Eva ble forvist fra paradiset. Som døpte har vi igjen fått del i paradiset. Men fordi vi fortsetter å synde etter dåpen mister vi hele tiden opplevelsen av paradiset. Støvet har lagt seg over våre øyne og vi må helbredes. Vi må gjøres hellige igjen og igjen. Det er denne hellighet vi mottar i nattverden, men også alle bønner, gode gjerninger og faste er en del av dette.

NT bruker også en del bilder på hva kirken er. F.eks sier hl. Paulus at kirken er Kristi kropp hvor Kristus er hodet og vi er lemmer på kroppen. Kirken er det evige fellesskap mellom Gud og mennesker, de som har gått foran oss og de som ennå ikke er født. Dette er et fellesskap hvor det ikke er noe tid. Vi kan kalle det evige liv.

I dette evige himmelske fellesskapet er det en evig Liturgi som Den guddommelige liturgi er en del av. Vi lever fortsatt i en tid hvor vi ennå ikke opplever dette fellesskapet fullt ut. Det vil vi den dagen Jesus kommer igjen for å gjeninnføre det evige riket. Foreløpig lever vi altså under synd og død og må hver dag vende tilbake til Gud gjennom syndserkjennelse, bønner, skriftemål og nattverd. Det vi si deltagelse i Den guddommelige liturgien. Denne tilværelse av foreløpighet preger også Den guddommelige liturgi. Vi ber om at Gud må tilgi oss, gi oss fred og ta imot vårt offer. Vi ber om at Gud må hellige oss og sende sin Hellige Ånd ned i det offer vi bringer Ham. Det offeret vi bringer frem er vin og brød som blir til Kristi legeme og blod. Egentlig er det oss selv vi bringer frem for Gud og ber han helliggjøre oss, slik han gjør med vin og brød.

Den guddommelige liturgi skal føre oss tilbake til Gud og gjøre oss i stand til å være beboere av Gudsriket. Liturgien er en oppstigning hvor vi forbereder oss på møtet med Gud som skjer i nattverden. Måten det skjer på er etter Kristi forbilde. Kristi jordiske liv viser oss veien vi skal gå. I Filipperbrevs-hymnen står det at Kristus ble lydig til døden, ja korsets død. Kristus ga seg selv helt hen. Det er det vi kaller Kenosis: selvuttømmende. Det er det som er vårt forbilde. Vi skal gi Gud alt vi har, gi oss helt hen. Vi gir våre liv til Gud. I Liturgien gir vi oss selv til Gud som et offer i brødet og vinen og ber Gud forvandle oss til en del av seg selv. Det er det som skjer når vi mottar nattverden i vår munn, vi blir ett med Gud. Men det kan kun skje hvis vi forbereder oss til det møtet med Gud som nattverden er.

Kirkerommet er for oss et speilbilde på Gudsriket eller paradiset hvor Treenige Gud sammen med alle hellige er rundt oss og ber sammen med oss. De hellige viser seg for oss i sin ikoner slik at vi kan se dem når vi ber.

 

DEN GUDDOMMELIGE LITURGI

Den guddommelige liturgi er tredelt. Første del heter proskomedi hvor forberedelsen av nattvergavene foregår. Dette skjer bak ikonostasen før  menighetens Liturgi og menigheten er ikke tilstede. Proskomedien er ikke noe annet enn en forberedelse til selve liturgien og derfor er det underliggende tema for denne delen av liturgien er Jesu barndom som er var en forberedelse til hans offentlige gjerning og som er skjult for oss. Timebønnene leses for menigheten under denne delen av Liturgien.

Presten og diakonen sammen med de andre tjenestegjørende stiller seg foran ikonostasen for å be inntredelsesbønnene. De som er i kirken står vendt mot kongeporten og ber sammen med de tjenestegjørende. Presten og diakonen ber så «Herre forbarm Deg over oss, for til Deg setter vi vårt håp, vær ikke sint på oss og tenk ikke på våre misgjerninger» De kysser Kristus og Mariaikonet og presten ber «rekk Din hånd ned fra Din bolig i det høye og styrk meg til den forestående tjeneste, så jeg uten klander stå for Ditt veldige alter og forrette det ublodige offer» Så  trer de  inn i alterrommet, bøyer seg til gulvet og sier «Gud, rens meg synder og forbarm deg over meg» tre ganger. De bøyer seg og kysser alteret.

Deretter ikler de seg sine skruder under bønn. Presten velsigner diakonens stikar og orar som så kler seg. De ber hver for seg under påkledningen mange av de samme bønnene. Når presten kler på seg sin hvite  underkledning, stikar, ber ha en bønn hentet fra Jesaja kp 6: «Min sjel fryder seg i Herren, for Han har kledt meg i frelsens kledebon og iført meg gledens skrud, som en brudgom har Han kronet meg og som en brud har Han smykket meg med skjønnhet». Så kler han seg med epitrakil, belte, mansjetter og til sist felon. Så vasker han sine hender under bønn. For hvert plagg han tar på, kysser han korset på plagget.  

Så går de til forberedelsesbordet (protesis) i nord øst, hvor nattverden forberedes. I Den ortodokse kirke brukes gjæret brød som kalles prosfora. Det brukes 5 små prosforer (russisk tradisjon) eller et stort (gresk tradisjon). På prosforaen er det stemplet IC XP og NIKA i korsform. Det står for Jesus Kristus seier. Under bønn skjæres ut korset med bokstavene. Det er et tegn på at Jesus fødes ut  av Jomfru Marias mage. Det kalles lammet og er det som skal konsekreres til Jesu legeme. Lammet legges på disken og vin helles i kalken. Kniven som brukes er formet som en lanse og peker hen til lansen som stikkes i Jesu side på korset. Det skjæres ut biter av de andre prosforer, for Jomfru Maria og Kirkens helgener. De to siste prosforer er for de levende og de døde. Man tar ut bit for patriarken og biskopen og de døde biskoper, prester og lege. De troende leverer inn lapper med ønske om forbønn for levende og døde. Presten tar ut biter av prosfora for de han ber for og legger på disken. Det skjæres kun biter av ortodokse som et tegn på at de skal forenes med Kristus når brødet innvies.  (De troende får med seg prosfora hjem som de skal spise før frokost sammen med hellig vann).

Når presten er ferdig, legges først stjernen på, en bøyle som viser hen til stjernen som viste seg over hulen hvor Jesusbarnet lå. Så tildekkes kalk og disk med duker og berøkes. Dukene legges over stjernen på disken og danner en grotte liksom vi kan lese om i evangeliene.  Deretter berøker diakonen eller presten grotten slik som vismennene gjorde og så hele kirken. Røkelsen er et tegn på våre bønner til Gud og Guds nærvær. De troende bøyer seg når de blir berøkt. Presten tar så imot skriftemål foran ikonostasen. I noen kirker må de troende alltid skrifte før de kan motta nattverd. Leseren ber forberedelsesbønnene for nattverden slik at de troende kan forberede seg til Nattverden eller timebønner leses..   

                      

Andre del heter Katekumenenes Liturgi. Det ringes i en klokke, taklyset slås på som et tegn på at dagen gryr, forhenget dras fra kongeporten og presten sier åpningsvelsignelsen: «Velsignet være Faderen og Sønnen og Helligåndens rike nå og alltid…» mens han tegner et kort med evangelieboken over alteret. Denne delen av liturgien betegner Jesu offentlige gjerning. Fra gammelt av var det under denne delen katekumenene kunne være til stede og så måtte de gå ut etterpå.  Denne delen er ordets liturgi hvor diakonen ber innledende bønner (ektenier). Koret synger Davidssalmer som de første to antifonene.

Etter innledende doxologi følger først Den store ekteni eller Fredslitaniet. Diakonen sier: La oss be i fred til Herren. Menigheten/koret svarer Herre, forbarm Deg. Diakonen er som en budbringer, en engel fra Gud som ber oss innstille oss på himmelsk bønn. Fred er nødvendig for rett lovprisning. Uten fred, ingen bønn. Ikke kun fravær av krig, men Guddommelig fred i hjertet. Tilgitt og forsonet. Vi svarer med en bønn om at Gud må forbarme seg. Diakonen fremsier en rekke korte ektenier og menigheten svarer

Mellom ekteniene synges antifonene. De to første antifoner er Davidssalme 103 og 146 som handler om hva Herren gjør med dem som søker Ham, og handler bl.a. om helbredelse.  Kristi navn nevnes ikke. Antifonene oppfattes som profetier om Kristus, og som første skritt av Jesu komme. I leddet «Guds Sønn og Guds Ord…» som følger andre antifon, åpenbares Sønnen. Dette leddet ble tilført Liturgien i år 536 som forsvar mot Nestorios og Etykios vranglære. Under antifonene ber presten stille bønner. Den siste lyder slik: «Du som har gitt oss disse felles og samstemmige bønner…oppfyll Dine tjeneres bønner til deres gavn…og la oss kjenne din sannhet».

Den tredje antifonen er hentet fra saligprisningene i begynnelsen av Bergprekenen, det første Jesus lærte apostlene da han steg frem i offentligheten etter sin dåp. Det markeres ved at kongeporten åpnes og alle kan se den strålende tronen, stedet for Guds visdom hvor det evige liv går ut fra.  Kongeporten har frem til nå vært lukket, åpnes som et tegn på at Kristus gjennom sitt  Evangelium skal åpenbares for folket. Kristus er kommet til verden. 

Presten ber så en stille bønn. «la Dine hellige engler skride inn sammen med oss, la dem tjene og lovprise Din godhet sammen med oss».

Så bæres Evangeliet i høytidelig prosesjon ut sidedøren og bæres som om det er Kristus selv man bærer som første gang han kommer for å holde guddommelig preken. Alle i kirken bøyer hodet. Evangelieboken er et Ikon på Kristus, et bilde på inkarnasjonen; ordet ble kjød og tok bolig blant menneskene, og det levende ord som utgår fra Hans munn. Prosesjonen er en teofani – Proklamasjon av Kristus.

Diakonen eller presten hever evangeliet  foran den åpne kongeporten og sier stille «Velsignet er Dine helliges inngang nå og alltid…» og sier høyt « La oss gi akt på visdommen» eller «Visdom, stå oppreist». Menigheten og koret synger: Kom la oss falle ned og tilbe, Hallaluja. Halleluja og prest og diakon går gjennom kongeporten og presten legger atter evangeliet på alteret. Kristus settes på tronen hvor forkynnelsen utgår fra.

Troparer og Kondaker leses til søndagen, festen og helliges minnesdager av koret. Det er vers som forteller noe om søndagen som Kristi oppstandelsesfest og om den hellige person eller fest som feires. Er kirken viet en hellig som hos oss synger tropar og kondak for denne.  

Trishagion eller tre ganger hellig synges som englenes himmelske sang rundt Kristus på tronen. Kontakten mellom himmel og jord er etablert. Tre ganger synges det til treenigheten som gjør at vi står oppmerksomme når Kristus åpenbarer seg  ved lesningen av sitt ord.  

Så følger lesninger fra Bibelen. Det leses først fra Paulus brev  og så synges halleluja mens presten brøker alteret, ikonostasen og folket. Så leses dagens evangelium høytidelig og presten preker over evangeliet. Hvis det ikke prekes om noe annet en dagens tekster, legges prekenen til etter liturgien. Kongeporten lukkes som et tegn på at det ikke finnes andre dører til himmelriket enn de som Kristus åpner og bare med Ham det er mulig å gå gjennom. Jfr Joh 10,9 «Jeg er døren». Hos oss pleier vi å ha kongeporten åpen her, men det riktige er å ha den lukket.

Liturgien åpnes og alle bønner avsluttes med en Doxologi som er en lovprisning av Treenigheten. De troende korser seg når Treenighetens navn lyder. I Kirken lovprises alltid Gud som den Treenige Gud; Fader, Sønn og Hellig Ånd og er et meget viktig ledd i Liturgien.

 

 

Etter at prekenen er over og kongeporten er lukket bes den innstendige ekteni og presten bretter ut antimenset, en liten alterduk hvor Kristi gravlegging er avbildet slik som vi ser på Kristi gravklede, epitafion og som inneholder et relikvie. Nattverden skal alltid feires over en hellig persons grav. Da vi ikke har en hellig grav under kirken vår så greier vi oss med en relikvie.  

Tredje del av Liturgien heterDe troendes Liturgi. I tidligere tider måtte katekumenene forlate kirken her. I noen kirker sier presten at de må gå ut, men i dag kan alle ikke-ortodokse overvære nattverden. Men kun ortodokse kan motta nattverd etter å ha fastet siden midnatt. En ortodoks kan bare motta nattverd i en ortodoks kirke.

Ritualet er bygget over de ordene Jesus selv sa da Han innstiftet nattverden sammen med apostlene. HAN TOK BRØDET, TAKKET, VELSIGNET OG HELLIGET DET, BRØT DET og  GA.

Presten åpner kongeporten og starter med å be stille for de troendes og egne synder. Bønnen starter slik: «Ingen som er grepet av kjødelig begjær og lyster, er verdig å tre frem for eller nærme seg eller gjøre tjeneste for deg, Ærens konge. Det å tjene Deg er stort og forferdelig». Mens presten ber denne viktige bønnen synger menigheten. Kjerubimhymnen hvor menigheten bes om å legge bort all hverdagslig bekymring slik at man kan motta Kristus som usynlig bæres i triumf av engleskarer. Presten berøker kirken og de troende og ber også denne kjerubimhymnen tre ganger, kysser alteret og ber de troende om å tilgi ham. Her ser vi hvor viktig forberedelsen til nattverden for alle troende. Å møte Kristus må vi alle ta på alvor.

 Så går han til protesisbordet med gavene som skal innvies, berøker det, bøyer seg og tar diskos med brødet i venstre hånd og kalten med vinen i høyre. Luften legger han over armen eller rundt nakken (gresk). Presten,  diakonen og tjenestegjørende bærer brød og vin ut gjennom nordre dør og stopper foran kongeporten og ber for biskopen, land og folk, de syke og hensovnede siden sist og de som han er blitt bedt om å be for og går inn inn gjennom Kongeporten og settes på alteret hvor antimensiet (alterduken) er brettet ut. Uten atimens kan ikke nattverd feires. Dette er den store prosesjonen hvor vi bærer Jesu døde legeme til graven. Det er en særdeles høtidelig prosesjon hvor de troende bøyer seg i ærbødighet for den døde Kristus som skal bli levede foran våre øyne. Alteret er Jesu grav. På alteret ligger allerede Jesu gravbilde og gavene plasserer

Presten fremsier fredsønsket og Trosbekjennelsen synges av menigheten. Det er den opprinnelige Nikens-Konstantipolitanske trosbekjennelse uten filioque i 3.artikkel. Under trosbekjennelsen løfter presten den store duken som kalles «luften» over gavene.

Så følger Anafora som betyr ofring opp. Det er nå innvielsen av gavene begynner. Bønnen er bygget på den takkebønn som Kristus ba. Det var den jødiske bønn berakot som begynner med la oss løfte våre hjerter, videre bes takkebønn for skapelsen og for utfrielsen fra Egypt og bønn om den kommende Messias. Menigheten deltar i den himmelske sang Sanktus: Hellig 3x av erkeengler, engler, serafer, kjeruber når de møter Kristus.  Jes 6,3 Åp 4,8.

Presten gjentar så ordene Kristus sa under innstiftelsen av nattverden. «Ta og et, dette er mitt legeme som brytes for dere til syndenes forlatelse. Drikk alle herav, dette er mitt blod, den nye pakts blod som utgytes for dere og for de mange til syndenes forlatelse» Dette eret uttrykk for det ublodige offeret som er tegnet i den nye pakt. Vi ofrer ikke lenger noe levende til Gud som i den den gamle pakt. Så løfter presten disk og kalk og siser «Deg frembærer vi Ditt av det som Ditt er for alle og for alles vegne». Presten bærer gavene frem for Gud. Han bærer frem og gir tilbake det som er Guds. Det er det vi bringer frem fra jorden, brød og vin som Gud fravandler. Det er egentlig oss som bæres frem for å bli forvandlet ved motagelsen av nattverden.

Presten løfter sine hender og ber bønnen før nedkallelsen av Helligånden over gavene: «Herre Du som i den tredje time sendte Din hellige Ånd ned over apostlene Dine, ta Ham ikke fra oss men forny oss som ber til Deg». Dette understreker på nytt det alvoret som hviler over presten og de troende ved å nedkalle Helligånden over gavene og oss. Når de troende ser dette står de i stor forventning og glede over det som skal nå skal skje.

Anaforaen avsluttes med Epiklesen som fullender mysteriet.  Vin og brød må bli Jesu Kristi legeme og blod  ved en himmelsk ild. Presten ber på vegne av menigheten og menigheten svarer Amen. Epiklese er pinse. Det er menigheten som skal forvandles. Hellig Ånden stiger ned i menigheten gjennom Kristi legeme og blod. Ta, et, dette er mitt legeme til syndenes forlatelse. Uten at du spiser og drikker Jesu legeme og blod har du ikke liv i dere. Joh 6,53-54. Etter epiklesen bøyer prest og menighet seg  i prosterasjon til gulvet.

Prest lukker kongeporten og trekker forhenget til. Har roper høyt «Det hellige for de hellige» Men det sier han at nattverden er for de som er forberedt til å motta. Menigheten svarer så: «En er hellig, en er Herre, Jesus Kristus, til Guds Faders ære. Amen» dette er en bekjennelse og en bekreftelse på at man skjønner hva som nå er i kalken. Og synger så kommunionsverset Han deler Kristi legeme i fire. En legges i kalken mens han sier «Helligåndens fylde», en del skal være til de prestene som er til stede. De to siste skal til folket. Han velsigner det varme vannet og heller i kalken som et tegn på Helligåndens tilstedeværelse i de hellige gavene. Presten og diakonen deltar i nattverden først og fremsier Krysostomos bønn akkurat som menigheten gjør like etterpå. Så åpnes kongeporten og presten går ut med kalken og sier «Tred frem med gudsfrykt, tro og kjærlighet». Og menigheten svarer med sin bekjennelse nok en gang: «Velsignet være Han som kommer i Herrens navn, Herren er Gud og har vist seg for oss». Kommunions verset er også en understrekning om hva vi får del i gjennom nattverden: «Ta imot Kristi legeme, smak udødelighetens kilde».

Kommunionen er klimaks ved feiringen og menigheten kan gå i fred og vente på Jesu Kristi andre komme. Kristi legeme legges i kalken og menigheten mottar begge skikkelser med skje.

Etter nattverden spiser de troende tørt brød og drikker saft slik at alt blir fortært. Menigheten synger: Vi har sett det sanne lys, vi har mottatt den himmelske Ånd, vi har funnet den sanne tro, og vi tilber den udelelige Treenighet som har frelst oss.

Presten ber så Påskehymnen «Vi har sett kristi oppstandelse…» Legger bitene av brød som det har blitt bedt for i kalken og vi ber takkebønnen. Til slutt er det ambobønn og velsignelse.

Presten ber velsignelsen og menigheten kommer frem og kysser korset og mottar velsignet brød (antidoron). Menigheten ber til slutt takkebønn for nattverden.