Tilbake til Temasider

Den økologiske utfordring

Mange mennesker mener i dag at veien ut av den økologiske krise krever en åndelig fornyelse. Det er ikke bare snakk om å endre vaner, men en en endring av hjertet eller forvandling eller omvendelse som vi sier i kirken. De miljømessige konsekvensene for den kristne tro har det i alt liten grad blitt fokusert på. Kirken er ofte det siste sted folk ser etter åndelige løsninger. Mange søker til andre religioner og ideologier for å finne svar. Men Den ortodokse Kirke har viktige innspill i hvordan synet på skaperverket ikke bare utfordrer den kristne tro, men er uløselig knyttet sammen med troen på Den treenige Gud.

Den ortodokse kirkeleder som tydeliggjør denne sammenhengen er Hans hellighet, den økumeniske patriark Bartolomeus. I sin bok Møtet med mysteriet presenterer han det ortodokse synet på hvordan verdens utfordringer må løses. Også hans forgjenger den økumeniske patriark Demetrios tok et viktig initiativ da han i 1989 etablerte første september, begynnelsen på et nytt kirkeår, til en spesiell bønnedag for beskyttelse av skaperverket. På den inter-ortodokse konferansen på Kreta i 1991 ble det understreket at den økende belastningen på miljøet på grunn av menneskelig misbruk var synd. Kirken kalte alle mennesker til omvendelse og fremhevet at løsningen ligger i den liturgiske, eukaristiske og asketiske måte å leve livet på. Siden har Den økumeniske patriarken jevnlig arrangert konferanser hvor sentrale tema i bevaringen av skaperverket har blitt tatt opp med deltagelse av verdens fremste forskere. For dette arbeidet har Patriark Bartolomeus høstet stor anerkjennelse.

Den ortodokse kirke understreker at miljøet er direkte knyttet til den sakramentale dimensjon i livet og verden. Verden er gjennomsyret av Gud. Naturen er derfor et sted hvor vi kan møte Gud og ha fellesskap med Ham. Denne opplevelsen av hellighet i skaperverket er helt nødvendig for å oppleve at vi også er hellige skapt inn i Guds sammenheng. Jorden er hellig der vi ser spor etter Gud. Derfor er det viktig å lytte til skapelsen, sier patriark Bartolomeus. Naturen lengter etter frigjøring fra forgjengeligheten (Rom 8). Det er ikke vanskelig å se. Vi må ta imot verden som en gave, ikke utnytte og forbruke den. Vårt forhold til skaperverket viser hvordan vårt forhold til Gud er. Når vi utilbørlig utnytter skaperverket ødelegges vårt forhold til Gud. Menneskets frelse og naturens frelse er to sider av samme sak. Mennesket har fått et spesielt ansvar for skaperverket og er avhengig av vår anger og vilje til forandring for å nå sitt mål. Samtidig er vår frelse umulig uten at skaperverket blir helbredet. Det er hele skaperverket som må helbredes. Derfor kan patriarken si: Hver gang vi deler våre ressurser med andre mennesker, blåser Ånden gjennom skaperverket.

Det er i Guddommelige Liturgi som blir feiret på Kristi oppstandelsesdag, søndagen, at den sakramentale sammenhengen og gjenopprettelsen kommer til syne. I nattverden takker vi Gud for alt hva han gir oss og gir Ham tilbake det som er Hans. I Den guddommelige Liturgien fremsies før selve konsekrasjonen i det presten løfter kalken og disken: Deg frembærer Ditt av det som Ditt er, for alle og på alles vegne. Nattverdgavene, brød og vin, er gaver jorden har brakt frem, og gis i Liturgien tilbake til Gud for at Han skal hellige dem. Deretter gis de helligede nattverdgavene tilbake til oss for at vi skal bli helliget. Både skaperverket og vi blir på denne måten helliget og fornyet og viser oss at frelse er helbredelse og gjennopprettelse av hele skaperverket.

Veien til vår og skaperverkets forvandling går gjennom bønn og asketisk livsførsel. Det er to sider av samme sak, helt uadskillelig. Bønnen avdekker personens sanne natur og åndelige tilstand, sier patriark Bartolomeus. Bønnen skal rense oss og skape fellesskap som inkluderer hele skaperverket. Vi tilber som fellesskap ikke som individer. Uten bønnen kan ikke helliggjørelsen gjennom nattverden bli mulig. Bønnen blir prøvestenen i en persons åndelige liv. Men Den ortodokse kirke forkynner at asketisk livsførsel eller faste er like viktig som bønn. Dette har vestlige kristne glemt, og er kanskje det viktigste bidraget den østlige kirken kan gi troende i vest. Fasten er veien tilbake til Gud. Det er veien gjennom forvandling og omvendelse. Fasten viser oss at forvandlingen handler om hele kroppen vår, ikke kun hodet. Faste er en paradisisk øvelse. Vi spiser paradisets mat som gir åndelig årvåkenhet og frihetsfølelse og evne til å møte verden med nye øyne. Siden vi lever med et ben utenfor himmelen, er dette en vanskelig øvelse for de fleste av oss. Men Gud ber oss om å prøve. Han setter vår vilje på prøve. Og sakte men sikkert vil man merke at livet forandres. Faste handler også om solidaritet med de fattige og en øvelse i å forbruke mindre. Faste understreker alles verdighet og verdi og fører til foredling slik at vi ser hvor vi har hjertet, sier patriark Batrolomeus. En person som lever i bønn og faste vil aldri godta at skaperverket utnyttes og at mennesker lever i fattigdom for at vi skal være rike.