Kirkelære – Den Ortodokse kirkeforståelse
De viktigste kilder når det gjelder kirkeforståelsen er Liturgien, kirkefedrene og konsilene. De er ikke først og fremst opptatt av kirken som organisasjon, men som liv. Kirken kan enklest forståes som livet i Kristus som helbreder og nyskaper. Kirken kan beskrives som et mysterium eller sakrament hvor Gud formidler sin nåde og griper inn i menneskenes liv. Det kun på denne måten det gir mening å snakke om kirken som institusjon og organisasjon. Likevel må det poengteres at den formale struktur er viktig, fordi Kirken eksisterer konkret i denne verden via sitt sakramentale liv. Dette har både en historisk og organisatorisk betingelse. Oppdraget fra Kristus til apostlene og biskopene gjennom den apostoliske suksesjon. Uten linken mellom biskopene og Kristus, ville det ikke finnes noen som kunne forvalte sakramentene som gir de enkelte troende fellesskap med Kristus, og da ville ikke Kirken eksistere i denne verden.
Kirkens historie starter med verdens skapelse og livet i paradiset. Kirken er den nye skapelse og en manifestasjon av Guds rike på jorden. I Kristus, den nye Adam, finner det skapte gjennopprettelse, forsoning og fullendelse. Pinsen med nedsendelsen av Hellig Ånden er ikke kun en etablering av en institusjon med spesielle fullmakter. Pinsen er begynnelsen av den nye tid som er det evige liv og åpenbaring av Guds rike. Kirken er ikke av denne verden. Den er forberedelsen og veien til den evige fremtid. Samtidig åpenbarer og skjenker kirken Guds rike som skal komme. Dette Guds riket kan oppleves her og nå i Liturgien og mysteriene. Kirken er paradiset, himmelen nedsenket på jorden og er en helliggjørende og forvandlende kraft, en formidling av Guds nåde og fellesskap med Gud.
Gjennom kirkens mysterier, formidler Gud sin nåde på en fysisk og hångripelig måte. Mysteriene er dåpen, myronsalvingen eller krismeringen, skriftemålet, nattverden, sykesalvingen, ektevigsel og håndspåleggelsen. Mysteriene er helt nødvendige for en ortodoks troende. Det er umulig å leve som kristen uten.
Kirken består av profeter, helgener både fra den nye og gamle pakt, engler, troende mennesker som lever et jordisk liv, de som har gått bort og også de som ennå ikke er født. Kirken kan defor beskrives som kosmisk. Kirken er både synlig og usynlig, både guddommelig og menneskelig. Alle er del av samme Kristi kropp.
Kirken som en synlig organisasjon hører til denne verden. Kirkefedrene bebekjente kirken som en, hellig, katolsk og apostoliskslik vi finner det iDen nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelse (381). Kirkens enhet , hellighet, katolisitet og apostolisitet er hver for seg og til sammen helt nødvendig for kirken: et slags en for alle, alle for en prinsipp.
Kirkens enhet må være en synlig realitet for det nye liv i Kristus. Kirken er enfordi den har et hode, Jesus Kristus, en Ånd som gir liv, en dåp, et mål. For av en Ånd er vi alle døpt inn i en kropp. Denne enheten er synlig som felleskap i samme kropp. Kirkens synlige enhet som en, hellig, katolsk og apostolisk er uttrykt og bevart i enhet i tro, sakramental struktur og liv. Det vil si at enheten også er en enhet i hellighet, katolisitet og apostolitet. Kirkens enhet er altså ikke noe som kan skapes med avtaler, men noe som er konkret og synlig ved at man tilhører det Den ortodokse kirke.
Biskopen er den som ivaretar kirkens enhet. Biskopen har fått i oppdrag av Kristus og apostlene å lede den lokale kirke. I denne egenskap er det hans oppdrag å ivareta at kirken bevares som en, hellig, katolsk og apostolisk. Han skal være lærer av kirkens tradisjoner, forvalter av nattverden som er er enhetens mysterium. Han tilhører det universelle episkopat. Han representerer og forener alle kirker og derfor hele kirken. Enheten i episkopatet ivaretas av synoden, fellesskapet av biskoper. Biskopen er kirkens tjener og lærer og står vakt om sannheten fordi han viser en spesiell lydighet mot kirkens lære med hjelp av DHÅ.
Den ortodokse kirke er hierarkisk fordi det er en hellig orden gitt av Kristus selv gjennom oppdraget til apostlene. Kirken holder tradisjonen for hellig. DHÅ fortsetter å inspirere kirken og den troende slik han gjorde med evangelistene. Særlig konsilvedtakene fra de syv økumeniske konsiler er bindende for kirken. Kirkefedrenes skrifter er normgivende uttrykk for Den hellige ortodokse tro, på samme måte som kirkens liturgier. Tradisjonen er fortsatt en levende realitet, slik Kristus er det.